Norges skoger
Skog dekker omtrent 37 % av Norges areal, og grovt sett kan skogen deles opp i to typer: barskog og lauvskog.
I barskogen er det treslagene gran og furu som dominerer. Dette er de vanligste treslagene på Østlandet og videre nordover til Saltfjellet i Nordland. Furu klarer seg godt der det er tørt og karrig, mens grana må ha god tilgang på fuktighet.
Lauvskog i samme utbredelsesområde som barskogen, vil som regel domineres av bjørk. I lavlandet vil det være hengebjørk, mens opp mot snaufjellet, nordover i landet og ut mot kysten, vil dunbjørka ta over. Skogområdene med dunbjørk opp mot snaufjellet har en egen betegnelse, de kalles fjellbjørkeskog. Andre lauvtreslag som vil forekomme sammen med bjørka i lavlandet og eventuelt opp mot fjellet, er hardføre arter som selje, rogn, gråor, osp og hegg.
På Sør-Østlandet og nordover langs kysten til Trøndelag er det mildere vintre og dermed en høyere gjennomsnittstemperatur enn resten av landet. Her trives de varmekjære treslagene alm, ask, eik, bøk, hassel, lind, lønn og svartor. Skog som domineres av ett eller flere av disse treslagene, kalles varmekjær lauvskog eller edellauvskog.
Det er ikke alltid klare skiller mellom de ulike skogtypene. Mange steder vil lauvtrær og bartrær vokse i samme område. Slike skoger kalles blandingsskog. Ulik tilgang på næring og fuktighet i jorda, vil føre at en skogtype vil deles inn i ulike vegetasjonstyper. En granskog vil kunne deles inn i f.eks. blåbærskog, lågurtskog eller høgstaudeskog. Alle disse vegetasjonstypene har bra med fuktighet, mens næringsinnholdet i jorda øker fra blåbærskog til høgstaudeskog. Der det blir tørrere, vil furua ta over. Den kan danne skogtyper som bærlyngskog og, der det er enda tørrere, lavskog.
